Overdosering/Forgiftning: Det er begrenset erfaring med overdosering. Flere tilfeller av utilsiktet overdosering er rapportert ved bruk av takrolimus, og symptomene inkluderer tremor, hodepine, kvalme og brekninger, infeksjoner, urtikaria, letargi og økning i konsentrasjon av ureanitrogen i blodet, kreatininkonsentrasjon i serum, og økte konsentrasjoner av alaninaminotransferase (ALAT).
Det finnes ingen spesifikk motgift mot takrolimus. Ved overdosering bør generelle understøttende tiltak og symptomatisk behandling gjennomføres.
Basert på den høye molekylvekten, den lave vannløseligheten og den sterke bindingen til røde blodceller og plasmaproteiner, antas det at takrolimus ikke kan fjernes ved dialyse. Hos enkeltpasienter med svært høye plasmakonsentrasjoner har hemofiltrering eller hemodiafiltrering vært effektivt for å redusere toksiske konsentrasjoner. Ved peroral forgiftning kan mageskylling og/eller bruk av adsorpsjonsmidler (som aktivt kull) være nyttig hvis det brukes like etter inntak.

Egenskaper: Farmakodynamiske egenskaper

Farmakoterapeutisk gruppe:Kalsineurinhemmere, ATC-kode: L04AD02

Virkningsmekanisme
På molekylærnivå synes effekten av takrolimus å være mediert av binding til et cytosolprotein (FKBP12) som er ansvarlig for den intracellulære akkumuleringen av forbindelsen. FKBP12-takrolimus-komplekset bindes spesifikt og kompetitivt til og hemmer kalsineurin, og fører til en kalsiumavhengig hemming av signaltransduksjonsveiene i T-cellene, og hindrer dermed transkripsjon av et avgrenset sett av cytokingener.
Takrolimus er et svært potent immunsuppressivt middel som har vist aktivitet både i in vitro- og in vivo-forsøk.
Takrolimus hemmer spesielt dannelsen av cytotoksiske lymfocytter som er hovedansvarlig for avstøting av transplantat. Takrolimus hemmer aktiveringen av T-celler og T-hjelpercelle-avhengig B-celleproliferasjon, samt dannelsen av lymfokiner (som interleukin-2, interleukin-3 og g-interferon) og ekspresjon av interleukin-2-reseptoren.

Resultater fra kliniske studier gjennomført med takrolimus administrert som Advagraf én gang daglig

Levertransplantasjon
Sikkerhet og effekt av Advagraf og Prograf, begge brukt i kombinasjon med kortikosteroider, og sammenlignet hos 471 pasienter som hadde gjennomgått de novo levertransplantasjon. Forekomsten for akutt avstøting, bekreftet ved biopsi, i løpet av de første 24 ukene etter transplantasjon var 32,6 % i Advagraf-gruppen (N=237) og 29,3 % i Prograf-gruppen (N=234). Forskjellen mellom behandlingene (Advagraf-Prograf) var 3,3 % (95 % konfidensintervall (-5,7 %, 12,3 %)). Pasientoverlevelse ved 12 måneder var 89,2 % for Advagraf og 90,8 % for Prograf. I Advagraf-gruppen døde 25 pasienter (14 kvinner, 11 menn), mens i Prograf-gruppen døde 24 pasienter (5 kvinner, 19 menn). Transplantatoverlevelse ved 12 måneder var 85,3 % for Advagraf og 85,6 % for Prograf.

Nyretransplantasjon
Si